Kennel Schäferwelt bærer med seg historie for generasjoner både gjennom navn og lidenskapen for dyr, og særlig hundehold.

Kjell Eilif Anderssen var mannen som virkelig satte hunden i gang i vår familie. Sammen med sin venn, stiftet de Fredrikstad og Omegn Brukshundklubb i 1945. Den første Schäferhunden i Norge, kom allerede i 1910 og var hentet fra Tyskland til bruk som politihund. Gradvis utviklet hold av schäferhund seg, men tyskernes tid i Norge gjorde nok sitt for dette. En av familiens første schäferhunder var Grass av Åsabo. Grass ble anskaffet i 1948, og utmerket seg svært på sine 10 års levetid. Til det daglige var han i sykkelforretningen, men han gikk også ærend i form av handlelapper mellom hjemmet og forretningen. En liten joggetur på 2 km til og fra sentrum, og alene. Slett ikke dårlig for en hund. Kommandoen "gå til han far" eller "gå til ho mor" var hans beskjed om hvor han skulle. Plutselig kunne hunden dukke opp hjemme eller i butikken, med sin skriftlige handlelapp eller annen beskjed. Sin siste egne hund, hadde Kjell frem til i 1980. Denne hunden "Flower Island's Mira" kom fra hans egen sønn Tore Wiggo Anderssen's oppdrett, og ble tilbakeført dit igjen. Av alle de hunder jeg selv har hatt rundt meg gjennom oppveksten, er vel den hunden jeg husker best. "Mira" døde i 1985.

Grass av Åsabo, kom fra en svensk kennel. Grass i sin tid, var alltid å finne blant de beste hundene i de utstillinger og konkurranser han stilte. Han er trolig en av de mest premierte schäferhunder gjennom tidene i Norge. Familien har måttet kaste mange av premiepokalene etter Grass, men har tatt vare på 1. premiepokalene. Det alene er nesten en full sekk, og nok til å dekorere et stort område. Kjell var også medlem i Norsk schäferhundklubb avdeling Fredrikstad, men ble faktisk utvist av Norsk Schäferhundklubb. Misunnelsen blant andre hundeeiere var nok en stor årsak til dette, men den offisielle årsaken var gjentatt ureglementert parring med Grass og andre hunder, og at Grass ikke hadde en godkjennelse påkrevet for godkjent avl. De samme reglene som førte til utvisningen, ble noen år etter fjernet.

Dyrebeskyttelsens høyeste utmerkelse ble tildelt Kjell i 1990. Etter mer enn 30 år som formann og drivkraft for dyrenes ve og vel, ble han hedret med denne utmerkelsen. Kun 1 person (Kjell Aukrust), hadde mottatt denne utmerkelsen før ham. Denne medaljen er selvfølgelig godt ivaretatt av familien.

Tore Wiggo Anderssen har kanskje ikke videreført så mye av konkurranser med hund, men lidenskapen er i stor grad videreført. Jobb og familiesituasjon er nok mye av det som dessverre tok fokuset noe bort. Han hadde flere hunder, og drev selv eget oppdrett på begynnelsen av 1970-tallet. Flere som i dag er godt kjent innen schâferhund-miljøet, var omgangsvenner av min far, og fikk råd og veiledning fra både ham og Kjell. Han har ikke hatt egen hund siden "Mira". Hans glød for schäferhunden er alikevel tydelig å se i hans øyne, når han møter våre hunder.

Etter mange lange år uten hund, ble endelig en schäferhund anskaffet. I 2007 falt valget på en fin tispe, med sterke linjer både innen utstilling og bruks. Solwangen's Å-Tara (Tara) skulle være grunnlaget for vårt oppdrett, men dessverre døde hun når hun var 5,5 uker på vei med vårt første planlagte kull. Hun var selvfølgelig avlkåret, og 1.permie excelent. Vi venter nå spent på å se hva Falkøen's Rona kan gi oss, og vår målsetning er at hun skal være klar innen utgangen av 2013.